Hva er persisk elektronisk musikk?

Dastgah-systemet: der persiske melodier kommer fra

Persisk kunstmusikk er organisert i dastgaher, et modussystem som ble standardisert på 1800-tallet. En dastgah er en familie av korte melodiske stykker kalt gusheher. Utøveren starter med en innledende gusheh og beveger seg gjennom andre i samme familie, hver med sin stemning.

De fleste forskere regner med sju hoveddastgaher: Shur, Mahur, Homayun, Segah, Chahargah, Rast-Panjgah og Nava. Fem til, Abu Ata, Dashti, Afshari og Bayat-e Tork (alle grener av Shur) og Bayat-e Esfahan (en gren av Homayun), regnes som avaz, undersystemer. Til sammen gir det de 12 som spilles oftest. Shur og Mahur kalles ofte systemets mødre: de fleste gusheher i Mahur ligger nær den vestlige durskalaen, mens Shur ligger nærmere frygisk modus.

Melodisamlingen musikerne lærer utenat kalles radif. Dagens form ble kodifisert på 1800-tallet, i stor grad av Mirza Abdollah Farahani (1843 til 1918), og har endret seg lite siden. UNESCO førte radif i iransk musikk opp på listen over immateriell kulturarv i 2009.

For en produsent betyr dette at persiske melodier bruker intervaller som faller mellom tangentene på et vestlig keyboard. Å treffe de tonene, eller velge en sample som allerede har dem, er det som får et spor til å høres persisk ut og ikke bare eksotisk.

Instrumenter og rytme

Lydene folk flest kjenner igjen som persiske kommer fra instrumenter som santur (et hamret strengeinstrument), tar og setar (langhalsede lutter), kamancheh (en strøket fele) og perkusjon som tombak og rammetrommen daf.

I bryllup og fester er det som regel 6/8 som får folk til å danse, en rullende tredelt følelse som ligger under mye persisk pop. Å flytte den grooven over på et klubbeat, enten fire-på-gulvet eller halvtakt, uten å miste svingen, er et av kjerneproblemene i persisk elektronisk produksjon.

Fra Teheran-pop til diasporaen

Persisk pop vokste frem i Iran i tiårene før 1979. Etter revolusjonen ble popmusikk sterkt begrenset i landet, og mye av bransjen flyttet utenlands, med Los Angeles som det mest kjente sentrum. Den diaspora-lyden, bygget på synther, trommemaskiner og 6/8-groove, er den direkte forløperen til dagens persiske remixer og festedits.

Produsenter i Europa, Nord-Amerika og i Iran tar i dag de samme melodiene og vokalene inn i house, techno, trap og bassmusikk. Resultatet spilles i persiske bryllup og nowruz-fester like mye som på klubb.

Hva er persisk dubstep?

Dubstep oppsto i Sør-London tidlig på 2000-tallet, ut av UK garage, dub og jamaicansk soundsystem-kultur. Begrepet dukket opp i 2001, og klubbkvelden FWD>> og piratradioen Rinse FM i London bygde miljøet. Skreams Midnight Request Line (2005) er et av sporene som tok sjangeren ut til et større publikum.

Det meste av dubstep går på 138 til 142 BPM. Trommene ligger i halvtakt, med skarptrommen på tredje slag i takten, så musikken føles roligere enn tempoet tilsier. Det gir mye plass midt i miksen, og sjangeren fyller den med tung subbass og sparsom, synkopert perkusjon.

Persisk dubstep beholder den strukturen og bytter ut det melodiske og vokale laget med persisk materiale: en dastgah-formet melodi, en persisk vokalhook eller teksturen fra santur eller tar, satt opp mot bassen og droppet. Utfordringen er balansen. Tar bassen all plassen, forsvinner den persiske linjen; tar melodien over, slutter det å fungere som dubstep.

Arminfuls originalspor DIV bygger på denne ideen: persisk-inspirerte melodier og tradisjonelle teksturer over tung bass og dubstep-drops. Sporet er ute på Spotify, SoundCloud og YouTube, og står med utgivelsesdato på musikksiden her.

Hvordan det høres ut i et DJ-sett

I et livesett står persisk elektronisk musikk ved siden av persiske klassikere, persiske remixer og internasjonale klubbplater. I et persisk eller blandet bryllup fyller 6/8-sporene gulvet med de eldre gjestene, mens remixer og basstunge edits bærer resten av natten. Kunsten er å lese hva rommet trenger, og bevege seg mellom dem uten et hardt brudd.